BREVIK MC TIL FRANKRIKE 2008.
Skriv ut siden 26 forventningsfulle deltakere har forberedt seg siden i fjor høst, da Nils Aage (Tangvald) annonserte at han ville dra i gang en fellestur til de franske alper. Han hadde da blitt satt under et mildt press – etter den vellykkede turen til Østerrike/Italia i fjor. ”Dette må vi gjenta!” samstemte fjorårets deltakere, og det er mange av de samme som drar i år.
Onsdag 13. august hadde vi oppladings-/forberedelsesmøte med siste oppdatering av reiseruta, diverse tips og formaninger, samt utdeling av T-skjorte.
Det er 22 sykler i følget, hvorav 4 kjøres av jenter. I denne sammenhengen er vi «jenter», selv om vi stort sett er ”godt voksne” som det så pent heter. Ja, det gjelder jo også gutta. Det er mye grått hår og skjegg som kommer til syne når hjelmene tas av….
Syklene er av flere slag: Noen kjører fornuftige (sports)touringsykler eller allroundere noen bare må ha gromlyden av en softchopper, andre foretrekker å duve på en ”Gold Wing”.
Målet i år er Frankrike – Rohne-alpene og Rhônedalen, men vi får også med oss flere pass i Sveits og dessuten skal vi en snei innom Italia. Turkomiteen, bestående av Nils Åge, har gjort en stor jobb, lagt opp til mange svinger og mange høydemeter.
Mandag 01.september.
Oppmøte på kaia i Langesund kl. 18.00, stropping av sykler. Langesund – Hirtshals: kjedelig, men nødvendig etappe. Vi tok inn på Motel Nordsøen kl. 01.00 og krøp til køys.
Tirsdag 02. september.
Vi hadde 50 mil foran oss til Hamburg og sto klar kl 09.00 som planlagt.
Det er mange rare grener i OL – synkronstup f.eks. Hvis kolonnekjøring blir OL-gren må vi legge oss i trening hvis vi skal ha medaljesjanser: 16 av 22 motorsykler «ble borte» i rundkjøringer mellom Viborg og Vejle. En slapp opp for bensin og måtte dyttes! Vi kjørte i delvis regnvær og motvind, men kom fram til Hamburg-Altona i tide. Ombordkjøringen på Autozug gikk greiere enn enkelte fryktet. Bare 1.56 høyde og vi måtte dukke nakken. (For èn gangs skyld en fordel å være liten.)
Onsdag 03. september.
Fra Lörrach hadde vi 19 mil å kjøre til Wilderswil og Hotel Heimat. Turen gikk i flott
vær, og vi fikk en smak på alpekjøring og vakker utsikt til Jungfrau og Eiger (4000+).
Torsdag 04. september.
Vi våknet til regn og sæla på med regndresser mm. Det verste med regnet er at det blir så glatt på vegmarkeringene. En av syklene fikk en «high-sider» ved brems for fotgjenger på en stor epoksymarkering. Resultat: Hjernerystelse for passasjer og litt ryggvondt for fører. (Etter en hviledag og legesjekk tok de en snarveg og sluttet seg igjen til gruppa dagen etterpå. Sportslig!) Vi droppet den planlagte avstikkeren til Montreaux, kjørte sydover gjennom vakkert sveitsisk landskap. De tøffeste kjørte over store St. Bernard-passet (2469 o.h.) i kaldt gråvær, mens de fleste tok tunnelen. Vi passerte grensa til Italia og overnattet i Aostadalen – på Hotel Beau Sejour. Vi hadde kjørt ca. 200 km, men det føltes lenger pga. regnet.
Fredag 5. september.
Klatredag! Først Lille St. Bernard (2188 moh. - på grensa mellom Italia og Frankrike), deretter Col de L’Iseran (2770 moh. – det høyeste punktet på turen og alpenes nest høyeste pass med fast dekke) og Col du Galibier (2646 moh. Og månelandskap). På såpass høye fjelloverganger blir lufta så tynn at de som har forgassermotor må passe på å holde ekstra turtall, slik at motoren får ”puste”!
Vi befant oss i en nasjonalpark kjent for mange ville dyr, bl.a. murmeldyr. Og jammen fikk ikke Nils Aage øye på to murmeldyr!
Etter 12 timer på vegen - med 35 nokså utfordrende mil (i alle fall for de med ferskt mc-førerkort) - kom vi slitne og våte, men fornøyde til Hotell Murtel i La Mure, hvor vi skulle være i to netter. Nå fortjente vi en ”støttepils”! Og det smakte med mat, selv om vi ikke rakk å dusje.
Lørdag 6. september.
Noen valgte å slappe av på hotellet, eller gå bytur, mens de fleste dro på en dagstur til Combe Laval og Gorge de la Bourne. (Ufullstendig beskrivelse – forts. følger).
Lørdag 6. september (fortsettelse).
Det var lagt opp til en fellestur til to av de mest spektakulære sluktene i alpene, Combe Laval og Col de Machine.
Noen av oss kjente de ca. 200 hårnålssvingene fra igår i kroppen (eller hodet) og foretrakk en liten rusletur til byen. Vi spiste gåseleverpostei med rosevin og var ganske fornøyd med tilværelsen. På vegen til hotellet ble vi overrasket av en liten skur, og vi tenkte på de som var ute og kjørte.
Finnes det regntette mc-klær? Det fikk vi et svar på da det utpå kvelden kom 18 våte kråker hjem fra tur. Ingenting holder i ekstremvær. Vi som ikke var med trodde vi skulle få høre om slukter og juv og fantastisk utsikt, men vi har bare hørt gjørmebekker i vegen, og om vann som rant nedi støvlene, nedover nakke/rygg og inn til albuene...
Vi lar en av turdeltakerne fortelle:
Tenk dere at dere kjører på de mest utrolige veier du kan oppdrive som mc-kjører – i fint vær! Når dette blir til et h... av et regnvær med vind fra alle kanter og med fare for stein/jord og leirras hele veien, da kan dere tenke dere hvor utrolig dette var! Denne dagsturen var lagt opp til å være et av turens høydepunkter med slukter, pass og en fantastisk natur – men ble forandret til en fantastisk opplevelse gjennom «fransk regnskog» Hilsen Nils Aage.
Søndag 7. september.
Strålende sol! Vi kjørte N85 til Gap, D994 til Serres, D94 forbi Nyons – vakkert landskap med vingårder og olivenlunder og flotte fjell (Provence-alpene og Rhône-alpene) i bakgrunnen. En kosetur! Vi spiste lunch på en bitteliten kafe; Entrecote og cola til alle. Medium stekt kjøtt i Frankrike stemmer ikke helt med Bamble-standarden, enkelte syntes det ble vel blodig... Vi fulgte Route Napoleon over Col Bayard, hvor vi stoppet og nøt utsikten.
Vi skulle til en liten by nær Rhône, med det enkle navnet Entraigues-sur-la-Sorgues (!), hvor vi skal bo i 4 netter. Da vi nærmet oss, ledet GPS'en til Nils Aage oss ut på en traktorveg gjennom en åker, med gjørme og store sølepytter. Alle holdt seg på hjula og kom vel fram til Hotel du Parc, og kunne nyte opptil flere «støttepils» i ettermiddagssola. Til middag var det kylling (saftig og god) og my-y-y-e vin til (ingen kjøring i morgen!). Og det ble en livlig og lang kveld...
Mandag 8. september.
Solfylte Provence har siden 1800-tallet vært et populært reisemål for turister. Navnet kommer fra romerne, som erobret området 120 f.Kr. og kalte det ”Provincia Romana”. Før dette hadde grekere og fønikere holdt til her i mange hundre år, og det var de som hadde begynt å dyrke vin og oliven. Romerne videreutviklet vindyrkingen, og med romersk flid ble det bygget byer, veier, akvedukter, arenaer og villaer i området. Det finnes flere godt bevarte byggverk fra denne tiden, bl.a. i Orange og Arles.
Noen av turdeltakerne tok seg en (buss)tur til Avignon, som ligger syd i Rhônedalen.
Avignon hadde pavesete i perioden 1309-1377, i konkurranse og konflikt med paven i Roma. De syv pavene som regjerte i denne perioden var ikke kjent for sin fromhet. De mente at luksus var den beste måten å ære Gud på, og bygget et praktpalass i Avignon med 10 tårn, utformet som en uinntakelig festning.
Tirsdag 9. september.
Vi hentes med buss til Domaine Roger Sabon, som er en av de mer kjente vingårdene i Chateauneuf-du-Pape. Sjefen sjøl var opptatt med innhøstingen, men en ansatt ga en liten orientering om vindyrking; finessene i forbindelse med gjæring og modning. Guiden hadde satt fram fire viner: en Cote-de-Rhône, en Lirac, en Olivets og en Prestige. Vi snuste og gurgla, men ingen spytta ut.
Lett brisne ble vi så busset ned til selve byen Chateauneuf-du-Pape hvor vi spiste en utmerket lunch m/vin til, på ”La Mere Germaine”.
Chateuneuf-du-Pape betyr ”pavens nye slott». Pavene i Avignon mente at de trengte en sommerresidens og bygget et slott utenfor Avignon. Her begynte de å dyrke vin.
Slottet ble delvis ødelagt under religionskrigene mellom katolikker og protestanter (1562-1593), men ruinene står igjen, og herfra har man en praktfull utsikt til Avignon og høylandet i Vaucluse. Byen er kjent for sin særpregede vin, og overalt er det vignerons (vindyrkere). Byen har flere vinfestivaler, mest kjent er ”Fête de la Veraison” i august når druene begynner å modne, og ”Ban des Vendages” i september når druene er ferdig til å høstes.
Rhône-elva kommer fra Sveits og renner ut i Middelhavet ved Marseilles. Hele området langs Rhône-elva er vinområder, men det er skarpe geografiske grenser for hvilke vingårder som kan kalle sin vin for Chateauneuf-du-Pape. De som ligger utenfor denne grensen kaller sine viner for Côte-du-Rhône eller Rhône Villages (kanten/kysten av Rhône).
Og kvelden ble som vanlig avsluttet med en 3-retters middag. På slutten kommer så sjefen med en flaske god rødvin til alle 26. Stor åtgaum!
Morgendagens tur gåt sør-vestover via Camarque-området og en kystby som heter La Baur du Roi. Kanskje vi får en dukkert eller 5?
Onsdag 10. september.
Alle ble med på turen til Camargue - det 1 400 000 dekar store Rôhne-deltaet vest for Marseille, som består av våtmarksområder, beitemarker, sanddyner og salthauger. Gruppa til Hans ( vi hadde for lenge siden funnet ut at vi måtte kjøre i to grupper) kjørte via Arles og fikk i forbifarten sett noen av romernes etterlatenskaper her. Arles har bl.a. et amfiteater, en arena og et bad fra romertiden. Gruppa til Nils Aage tok tissepause et sted hvor det lå ca. 1 million store mygg på lur i buskene. En fikk en hveps innenfor trøya mens han kjørte (uten jakke - fy!) og fikk et tre stikk av samme hvepsen med en kraftig allergireaksjon som resultat. (På neste tur vil Zyrtec, Dispril, Eurax og myggmiddel være obligatorisk i reiseapoteket !) På beitemarkene fikk vi se de små halvville hvite hestene av urgammel araberrase, som området er kjent for. Og vi så massevis av fugler: flamingoer, hegrer og rovfugler.
Badebyen La Baur de Roi var større enn vi trodde, og det var kaotiske trafikkforhold på grunn av en festival (med bl.a. tyrefekting) som foregikk akkurat den dagen. De to gruppene greide ikke å finne hverandre, og noen kom bort fra alle. Bortsett fra de som var satt ut av insektstikk, de som brukte tida til å lete etter resten av gruppa og de som hadde glemt badebukse, hadde alle en fin dag på stranda. Det er ikke hver dag en kan bade i Middelhavet!
Torsdag 11. september.
Tid for hjemreise. De fleste skulle ta toget fra Avignon og hadde bare 2 mil å kjøre til stasjonen, med ombordkjøring kl. 17.45. Av plassgrunner måtte noen ta toget fra Narbonne. Disse måtte dra tidlig - de hadde 19 mil å kjøre og måtte stille på stasjonen kl. 15.00. Vi andre kunne ta det med ro. Vi måtte forlate hotellrommene kl.12.00, og dro til togstasjonen og satte fra oss syklene. Vi fikk lov å legge fra oss kjøretøyet i betjeningens kontor, tok drosje til byen for å slå ihjel timene fram til avreise. Det var en varm og lummer dag. Da vi skulle kjøre ombord, kom det en kraftig regnskur - etterfulgt av enda kraftigere regn med lyn og torden. Ombord på toget hadde vi underholdning av himmelsk lysorgel hele kvelden. Været fulgte tydeligvis samme rute som toget – og hadde gjort det hele vegen fra Narbonne. Fantastisk flott å se på, men gjett om vi var glad for at vi satt på toget og ikke kjørte sykkel akkurat da!
Fredag 12. september.
Vi ankom Hamburg Altona kl. 14.34. 12 mil Autobahn-kjøring til Kiel gikk greit. Vi hadde tid til en tur innom Louis' nye Megashop, hvor noen kjøpte kjørestøvler.
Vi kjørte ombord på ferga til Gøteborg kl. 18.00, spiste Stena Lines utmerkede buffet og gikk til lugarene ganske tidlig.
Lørdag 13. september.
Vi ankom Gøteborg kl. 09.00 og trillet ut på kaia til pent nordisk høstvær. Med gensere under kjørejakka og vinterhansker tok vi fatt på siste felles kjøreetappe - 20 mil til Strømstad. Nå ble det etterhvert litt uttynning i rekkene, ettersom noen ikke skulle til Langesund eller foretrakk å kjøre egne veger. Resten sa «takk for turen» på kaia i Langesund. To uker hadde gått fort, flere kunne tenkt seg å kjøre noen dager til. En uforglemmelig tur med fantastiske opplevelser! Men det var hyggelig å kose seg i sofakroken med «Sjukehuset i Aidensfield» - med noen skiver med geitost og en liten knert – i all enkelhet...
